Vi har som mennesker ulike forventninger til hverandre. Vi har forventninger både til hvordan vi selv skal oppføre oss i ulike situasjoner og hvordan andre skal oppføre seg. Vi sender også signaler som inneholder forventninger om hva andre bør og ikke bør gjøre i ulike situasjoner. Slike forventninger, som har en viss styrke og varer over tid, kaller vi normer. Vi kan si det på en annen måte: Normer er forventninger til hvordan mennesker skal oppføre seg i forskjellige sammenhenger. Disse normene er regler for hva som er riktig eller galt, og de styrer atferden vår. 

Vi skiller mellom formelle og uformelle normer. Formelle normer er regler som er skrevet ned. Lovene som er vedtatt av Stortinget er de mest formelle normene vi har i Norge, men også et skolereglement er formelle normer. 

Uformelle normer er regler som ikke er skrevet ned. Det er det vi gjerne kaller skikk og bruk. Slike normer er muntlige regler om hvordan man skal oppføre seg i ulike situasjoner. La oss ta et eksempel: Det står ingenting i Barneloven om at foreldre skal elske sine barn, men det er likevel noe som forventes av foreldre. Det er altså en uformell norm. Det står derimot i Barneloven at man ikke får lov til å slå sine barn. Det er en formell norm.

Normer er en viktig en del av sosialiseringen til alle mennesker, men de varierer over tid og fra kultur til kultur. Det knyttes andre forventninger til det å være gutt eller jente i dag enn for 100 år siden, og det er andre forventninger knyttet til det å være gutt eller jente i Norge enn i Iran.

Når de ulike normene har blitt en naturlig og selvfølgelig del av oss selv, sier vi de er blitt internalisert. Det at man i Norge spiser med kniv og gaffel og at man i andre kulturer spiser med hendene, er et enkelt eksempel på en uformell norm som har blitt internalisert. Man tenker ikke over det, man bare gjør det.

Gå tilbake til temaet Sosialisering.