Eleven skal kunne vurdere årsaker til og tiltak som kan forebygge rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer, og drøfte grensene for ytringsfridommen.
De fleste folkegrupper har utviklet en form for nasjonalisme. Det er en idé om hvilke kulturelle trekk som gjør dem til en egen kulturell gruppe eller nasjon. En slik oppfatning om seg selv trenger ikke være farlig, men i flerkulturelle samfunn gjør den av og til at det dannes holdninger om «vi» mot «de andre». Flertallet ser ned på mindretallet, og omvendt. Da kan nasjonalismen gli over i fordommer, fremmedfrykt og rasisme. Slike holdninger er en stor utfordring i mange flerkulturelle samfunn.
En fordom er en feilaktig og ofte negativ oppfatning om mennesker basert på manglende kunnskap. I denne sammenhengen er det fordommer mot mennesker fra andre kulturer vi er opptatt av. Slike fordommer oppstår gjerne når man har for lite kunnskap om andre kulturer. En utbredt fordom i Norge er for eksempel at mange tror at muslimer ønsker å ta over den norske staten og innføre religiøse muslimske lover (sharia). Slike fordommer kan føre til fremmedfrykt, som er frykten for det som er ukjent og annerledes. Og når mennesker blir redde for det som er annerledes er ikke veien lang til rasisme.
Rasisme er holdningen om at ulike raser har ulik verdi og at ens egen rase er bedre enn alle andre. En rase er en gammeldags betegnelse på mennesker som har like kulturelle trekk. Begrepet baserer seg på at man født med ulike egenskaper som skiller raser fra hverandre. I dag bruker vi ikke begrepet rase om mennesker, fordi det tar utgangspunkt i at mennesker ikke kan endre seg i løpet av livet.
Rasisme er farlig fordi man da rangerer mennesker etter hvem som er mer eller mindre verdt. Noen av de verste eksemplene på rasisme i verdenshistorien fantes hos nazistene i Tyskland under andre verdenskrig. De forsøkte å utrydde jødene både i gasskamre og gjen-nom massakrer. Omtrent seks millioner jøder ble drept bare fordi de tilhørte et annet folkeslag og hadde en annen kultur. Bare i den verste av utryddelsesleirene, Auschwitz-Birkenau, ble én millioner mennesker drept.
Det som skjedde i Norge 22. juli 2011 var også et utslag av rasisme. Bakgrunnen for de forferdelige terrorangrepene på Utøya og regjeringsbygningene i Oslo var en persons rasistiske holdning overfor mennesker som tilhører religionen Islam. Han ville ramme dem som hadde tillatt Norge å bli et flerkulturelt samfunn.
I hverdagen opplever også mange mennesker å bli utsatt for rasisme, gjennom mobbing, utfrysing og mistenksomme blikk. De blir ikke sett på som personer, men som medlemmer av en spesiell rase. Den siste tiden har vi også dessverre sett en økning av hatefulle kommentarer på Internett, særlig på sosiale medier, mot mennesker som har en annen hudfarge eller tilhører en annenn religion enn det etnisk norske flertallet.
En slik hverdagsrasisme kan også føre til det som vi kalle for diskriminering. Det er når en person eller gruppe blir behandlet dårligere enn andre i en lik situasjon og uten saklig grunn. Det er med andre ord en usaklig forskjellsbehandling. En av grunnene til at man blir forskjellsbehandlet kan være at man har en annen hudfarge eller annerles navn enn flertallet. Det er flere som har opplevd at de har blitt innkalt til jobbintervju først etter at de har skiftet til et mer norskklingende navn.
Diskriminering kan også skje på andre grunnlag, som kjønn, alder, funksjonshemming, politisk syn og seksuell legning. En slik usaklig forskjellsbehandlig er forbudt i Norge, men det forekommer likevel i en del tilfeller. Det er bred enighet om at vi ikke ønsker at rasisme og fordommer blir vanlige holdninger i samfunnet, og at vi ikke ønsker et samfunn preget av diskriminering. Men hvorfor oppstår fordommer og rasisme og hvordan kan det motarbeides?
En av årsakene kan være at vi fremdeles har for lite kunnskap om og dialog med flere av minoritetsgruppene i samfunnet. Dette har ført til at de har blitt for svakt integrert i samfunnet. Dermed har kulturforskjellene mellom den norske majoriteten og enkelte minoriteter blitt veldig synlige. Dette gir seg for eksempel utslag i symbolsaker om hvilke hodeplagg som bør lovlige i samfunnet. I dag er nikab (der man dekker til ansiktet) forbudt i all undervisning, mens hijab (kun tildekning av hode og hår) er tillatt.
I psykologifaget finnes det en teori som kan forklare dette. Den sosiale identitetsteorien sier at vi har en tendens til å vurdere grupper som vi er en del av (inngrupper) som bedre enn gruppene som vi ikke tilhører (utgrupper). Eksempler på slike inngrupper kan være vennegjengen, klassen, fotballaget, byen og nasjonen. Dette kan være viktig, fordi det skaper tilhørighet, men hvis vi hele tiden vurderer vår egen kultur som bedre enn andres kultur kan det også føre til fordommer og rasisme.
Et viktig ledd i å motarbeide rasisme og fremmedfrykt er å arbeide for at det som føles fremmed ikke lenger er fremmed. Da blir det viktig at man får mer generell kunnskap om de ulike kulturelle gruppene i et samfunn. I Norge kan for eksempel mer kunnskap om innvandrere og nasjonale minoriteter føre til at utfordringene ved å leve sammen blir færre. Dette er grunnen til at vi lærer om kultur og ulike kulturelle grupper i samfunnsfaget på skolen. På skolen får vi også kunnskap om rasisme. Dette kan gjøre oss mer bevisste på hva som skjer i møtet med andre kulturer.
Dialog mellom ulike kulturelle grupper kan bidra til økt kunnskap. Denne kunnskapen kan føre til at vi enklere kan leve oss inn i hvordan andre mennesker lever. Da forsvinner gjerne både fordommer og fremmedfrykt.
Myndighetene ønsker å hindre forskjellsbehandling, og staten har derfor et eget organ som arbeider mot diskriminering. Dette heter Likestillings- og diskrimineringsommbudet. Regjeringen har også en egen kultur- og likestillingsminister som arbeider med liknende spørsmål.
Ytringsfrihet
Ytringsfrihet kan defineres som retten alle mennesker har til å si eller skrive det de mener. Dette er en sentral menneskerettighet, og den er en forutsetning for at et demokrati skal kunne fungere. Hvis befolkningen skal bestemme utviklingen i samfunnet, må man ha rett til å si og skrive hva man mener. Ytringsfriheten er en del av mange ulike internasjonale avtaler, blant annet FNs erklæring om menneskerettigheter.
Siden ytringsfriheten er så sterkt knyttet til demokrati, står den sterkt i Norge. Her er et utdrag fra det Grunnloven sier om ytringsfrihet:
«Ytringsfridom skal det vere. Alle har rett til å ytre seg frimodig om statsstyringa og kva anna emne som helst. Det kan berre setjast slike klårt definerte grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for ytringsfridommen.»
Grunnlovens § 100
Alle har altså rett til å uttale seg fritt om hvilket som helst tema, men legg også merke til at Grunnloven også begrensner ytringsfriheten ved «særlig tugveiende hensyn». Det finnes også begrensninger i andre deler av lovverket. Eksempler på dette er:
- Trusler om rikets sikkerhet
- Trusler mot samfunnsfreden
- Trusler mot enkeltpersoner
- Ærekrenkelser
- Trakassering
- Grovt pornografisk, diskrimerende og hatefulle utsag
Det er ikke alltid enkelt å avgjøre hvor grensene for ytringsfrihetene går. I tvilstilfeller vil det ofte være Norges Høyesterett, som er den øverste rettsinstansen i Norge, som avgjør hvor grensene går. Høyesterett dømmer som kjent i saker av prinsipiell betydning. Det har for eksempel vært flere saker i Høyesterett om hva som bør regnes som rasistiske utsagn. I slike saker står ytringsfriheten mot en annen del av Grunnloven, nemlig den såkalte «Rasismeparagrafen»:
Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år (…) Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinelse, b) religion eller livssyn, c) homofile legning, leveform eller orientering, eller d) nedsatt funksjonsevne.
Grunnlovens § 185
Høyesterett har bestemt at man har lov til å kritisere en religion, men ikke komme med hatefulle ytringer mot enkeltpersoner eller grupper. Man kan for eksempel skrive at en religion er «krigersk» og farlig for samfunnet, men ikke at alle tilhengerne av religionen er «skadedyr som fortjener å dø».
Gå tilbake til hovedemnet Kultur.
