Mål for opplæringen er at eleven kunne utforske og beskrive hvordan organiseringen av samfunnet og arbeidslivet i Norge har endret seg, og drøfte hvordan den nordiske samfunnsmodellen møter utfordringer enkeltpersoner og samfunnet står overfor.

Det norske samfunnet

Vi har tidligere sett at Norge er et demokrati, noe som vil si at det er befolkningen som bestemmer hvordan samfunnet skal være. Vi kan stemme på en rekke ulike poliske partier som sender sine politikere til Stortinget, fylkesting og kommunestyrer for å ta avgjørelsene for oss. Dette demokratiske systemet har utviklet seg over en periode på over 200 år, helt siden vi fikk vår egen norske grunnlov i 1814.

Selv om de politiske partiene er uenige om ulike saker, er de også stort sett veldig enige om mange noen grunnleggende sider ved det norske samfunnet. Alle de store politiske partiene vil for eksempel beholde det sterke demokratiet og beskytte menneskerettighetene.

Det er også bred enighet om at vi skal ha en blandingsøkonomi i Norge. Dette betyr at det skal være en blanding mellom offentlig sektor (stat, fylker og kommuner) og privat næringsliv når det gjelder å tilby innbyggerne offentlige tjenester. I Norge er det for eksempel slik at myndighetene i stor grad driver tjenester knyttet til helse og skole, mens veldig mange andre vanlige vare og tjenester blir tilbudt av private bedrifter som er eid av enkeltpersoner. I tillegg til de offentlige helse- og skoletilbudene finnes det også en del private tilbud. Det er typisk for en blandingsøkonomi. Omtrent 1/3 av alle de sysselsatte (de som har jobb) arbeider i offentlig sektor.

Norge er en velferdsstat. Det betyr at staten sørger for at alle innbyggerne har sosial og økonomisk trygghet gjennom hele livet. Dette blir finansiert ved at innbyggerne og bedriftene betaler skatt av inntektene sine. Det finnes for eksempel økonomiske ordninger for sykdom, arbeidsledighet (dagpenger) og alderdom (pensjon). Man gir alle mulighet til gratis utdanning og har økonomiske støtteordninger for høyere utdanning (Lånekassen). Kort sagt tar staten et ansvar for at befolkningen har gode levekår. Ordningen med velferdsstat er det også bred politiske enighet om, selv om partiene ofte diskuterer hvor grensene skal gå, hvilke ordninger den skal inneholde og hvor mye skatt man skal betale.

Utdanningsnivået i Norge har økt mye de siste 50 årene. I dag starter nesten alle elever på videregående etter at de har fullført grunnskolen, og mange tar høyere utdanning på universiteter og høyskoler. I 2020 hadde ca. 35 av befolkningen over 16 år høyere utdanning. I 1970 var dette tallet omtrent sju prosent. Denne utdanningsrevolusjonen har bidratt til høy kompetanse og være en viktig faktor til den stadig økende økonomiske veksten i det norske samfunnet.

Organisasjonene i arbeidslivet

Et kjennetegn ved det norske samfunnet er at vi har mindre lønnsforskjeller enn i mange andre stater. En av grunnene til dette er måten lønnsforhandlingene foregår på. Mye av lønn og arbeidsvilkår (som arbeidstid, ferie og andre arbeidsforhold) blir nemlig bestemt av forhandlinger mellom ulike organisasjonene i arbeidslivet. Disse deler vi inn i arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverorganisasjoner. De to største av dem heter Landsorganisasjonen (LO) og Næringslivets hovedorganisasjonen (NHO).

LO er den største organisasjonen for arbeidstakere i Norge. Derfor arbeider de for at medlemmene skal få mest mulig i lønn og ha best mulig arbeidsvilkår. Ca. 970 000 arbeidstakere i Norge er medlemmer av LO gjennom sin lokale fagforening på arbeidsplassen.

NHO er den største organisasjonen for arbeidsgivere. Den arbeider for at bedriftene skal ha best mulig lønnsomhet og utviklingsmuligheter. Ca. 30 000 bedrifter er medlemmer av NHO.

Siden LO og NHO representerer ulike grupper i samfunnet er de blant annet uenige om hvor mye arbeidstakere skal ha i lønn. LO vil alltid kreve at sine medlemmer får mer i lønn, mens NHO vil holde lønnsveksten nede. Annet hvert år møtes derfor de to organisasjonene til forhandlinger om lønn og arbeidsvilkår. Denne prosessen kalles tariffoppgjøret, og det organisasjonene blir enige om blir kalt en tariffavtale. I tariffavtalen står det blant annet hvor mye en arbeidstaker minimum skal tjene (minstelønn).

Forhandlingene mellom organisasjonene følger det samme mønsteret hver gang. Du kan lese mer detaljert om hvordan forhandlingene foregår her.

Forhandlingene mellom LO og NHO er de viktigste, men det blir også forhandlet om lønn og arbeidsvilkår mellom en rekke andre organisasjoner i arbeidslivet. Slike sentrale tariffavtaler bestemmer mye av lønnsnivået og arbeidsvilkårene i Norge.

Lokale forhandlinger på arbeidsplassen kan også påvirke lønnen. Da forhandler arbeidstakeren direkte med arbeidsgiveren på sin arbeidsplass. Under både sentrale og lokale forhandlinger spiller en rekke faktorer inn for å bestemme lønnen. Dette kan være knyttet til alder, ansiennitet, utdannelse, dyktighet og arbeidsinnsats. Som ungdom har du gjerne opplevd at lønnen stiger for hvert år frem til man er 18. Når man er eldre har ikke alder så mye å si i seg selv, men ansiennitet er viktig for lønn. Man får nemlig ofte mer i lønn til lenger man har arbeidet i en bransje eller i en bedrift. Utdannelse er også viktig, og en hovedregel er at man får mer i lønn til lengre utdannelse man har.

Den nordiske samfunnsmodellen

De nordiske nabolandene våre (Sverige, Danmark, Finland og Island) har organisert arbeidslivet og samfunnet på en måte som likner på det vi har i Norge. Derfor har dette gjerne blitt kalt den nordiske samfunnsmodellen.

Flere av kjennetegnene på denne modellen har vi allerede nevnt: velferdsstaten, offentlige trygder og pensjoner som er skattefinansiert, samarbeid mellom organisasjonene i arbeidslivet, relativt lave lønnsforskjeller og gratis offentlig utdanning. I tillegg blir det gjerne tatt med faktorer som høy grad av likestilling, fokus på arbeidsmiljø og stabil økonomi. Det siste, stabil og god økonomi, mener mange er en virkning av den nordiske modellen. Samtidig er det en forutsetning for at den skal fungere. 

Samfunnet endrer seg raskt, og de nordiske samfunnene står overfor en del nye utfordringer. Er den nordiske modellen i stand til å møte disse utfordringene? La oss se nærmere på noen av dem.

En av de viktigste og vanskeligste utfordringene verden står overfor, er klimakrisen. Kort fortalt handler dette om at gjennomsnittstemperaturen på jorden øker, og at denne økningen er menneskeskapt. Vi slipper ut mer drivhusgasser, som CO2, i atmosfæren enn det det som er naturlig. Disse gassen kommer blant annet fra industri og ulike kommunikasjonsmidler, som bil og fly. Kan vi fortsette å ha et mål om økonomisk vekst når denne veksten øker temperaturen, slik at vi blant annet får flere naturkatastrofer og gjør matvareproduksjon usikker?

Vi er inne i en eldrebølge. Det betyr at det blir stadig flere eldre mennesker i det norske samfunnet. Vi lever stadig lengre, og innen få år vil det være dobbelt så mange 80-åringer som i dag. Gamle mennesker trenger oftere hjelp, og dette koster samfunnet mange penger. Har vi tid, penger og ressurser til å gi alle den hjelpen de fortjener? Må vi for eksempel klare oss med klart lavere alderspensjoner i fremtiden?

Samfunnet endrer seg raskt, særlig når det gjelder utvikling av ny teknologi. Brukt på en smart måte kan denne teknologien hjelpe på noen av utfordringene knyttet til eldrebølgen. Samtidig skaper den usikkerhet i arbeidslivet, ved yrker forsvinner og nye oppstår. Dette gjør det ekstra utfordrende for unge mennesker å velge utdanning. Unge mennesker må nok se for seg å bytte jobb og ta ny utdanning oftere, enn det som har vært vanlig tidligere.

En annen utfordring, frafall, er også knyttet til utdanning. For mange unge mennesker fullfører ikke videregående utdanning. De som faller fra har et dårligere utgangspunkt for å få en jobb, noen som gir lavere livskvalitet. Det er viktig å ha en jobb. Det gir stabil og god inntekt, men det gir oss også en følelse av å være nyttig, et sted å bruke evnene våre og et sosialt fellesskap med andre. Hvordan skal vi får flere til å fullføre utdanningen sin?

---

Gå tilbake til hovedemnet Økonomi og arbeidsliv.