Bistand er økonomiske overføringer og annen hjelp fra rike til fattige stater. Bistandsprosjekter kan inneholde rene pengegaver, men også tiltak som bygging av skoler og sykehus, boring av brønner for å skaffe ferskvann og overføring av kunnskap om jordbruksdrift. FN har satt som mål at minst 0,7 prosent av de rike statene sitt statsbudsjett bør gå til ulike former for bistand, men det er bare noen få av verdens stater som oppfyller dette målet. Kritikere mot bistand har pekt på at det gjør fattige stater avhengige av de rike statene og at diktatorer tar mye av pengene selv i stedet for å bruke dem på befolkningen.
Sletting av gjeld kan bekjempe fattigdom. Fattige staters gjeldsproblemer er ikke befolkningens skyld, men kan være et resultat av grådige og udugelige ledere. De rike statene i verden har derfor slettet milliarder av kroner i gjeld opp gjennom årene. Dette har ført til at fattige stater kan bruke mer penger på utvikling av samfunnet. En fare ved å bruke denne metoden er at fattige stater tar opp nye lån og baserer seg på at gjelden vil bli slettet i framtiden. Det har også vært hevdet at pengene som de sparer ikke blir brukt til å bekjempe fattigdom, men går i lommene til korrupte politikere.
Mange mener at frihandel mellom statene i verden vil gi mer rettferdig handel. Ved å fjerne eller begrense tollavgiftene kan u-landenes varer dermed konkurrere på lik linje med de rike landenes varer. Andre mener at frihandel vil føre til enda større forskjeller mellom produsenter av råvarer og ferdigvarer. Som enkeltpersoner kan vi bidra til en mer rettferdig handel ved å bevisst velge produkter (for eksempel kaffe, te, bananer) som sørger for at vanlige mennesker sitter igjen med mer lønn for arbeidet sitt.
Det er mange som hevder at utvikling av demokratiske rettigheter i fattige stater bidrar til å redusere fattigdom. Når vi ser på de mest velstående statene i verden, er de fleste av disse demokratier eller stater som er kommet langt i demokratiutviklingen. Når vi ser på de mest fattige statene er disse ofte diktaturer. Det finnes også unntak. Kina er et diktatur som de siste tiårene har hatt en stor reduksjon i fattigdom, mens Botswana, som er den mest demokratiske staten i Afrika, fremdeles blir regnet som en fattig stat. Det er med andre ord ikke alltid slik at demokratisk utvikling og fattigdomsbekjempelse samsvarer.
Når det er krig, får det store konsekvenser for befolkningen. Det går blant annet ut over jordbruk og handel. I en stat som er i krig vil også veldig mye av de økonomiske ressursene gå til krigføring. Det blir en unntakstilstand der det «normale» samfunnslivet nesten bare dreier seg om overlevelse og krigføring. Det er derfor ingen tvil om at arbeidet for å skape fred i verden kan redusere fattigdom.
Begrensing av global oppvarming kan bidra til reduksjon av fattigdom. De mest fattige statene er, som nevnt, avhengig av naturen for å produsere varer. Dersom disse statene opplever mer stabile klimatiske forhold, kan dette føre til økt produksjon og økonomisk utvikling som i neste omgang kan komme flesteparten av befolkningen til gode. Derfor er det viktig at statene i verden blir enige om tiltak for å forhindre utslipp av klimagasser.
Gå tilbake til temaet Levestandard, livskvalitet og bærekraftige samfunn.
